HANDEL FRA MAJORSTUEN TIL SLOTTET
/
HANDEL FRA MAJORSTUEN TIL SLOTTET
"Føler pappa er nær"
"Føler pappa er nær"
Da pappa Jahn Teigen gikk bort, tok sorgen så stor plass at Sara Skorgan Teigen (40) satte opp et «sorgtelt» i egen stue. Sorgen ga kunstneren nytt blikk på livet og farens fans.
Tekst Tønsberglivet Foto Privat, Marie Sjøvold, Paulina Tamara Cid og Linda Varpe
– Det er den første gangen jeg gjør dette, sier Sara Skorgan Teigen. Hun tar seg en pause i den intense innspurten med ferdigstillelsen av sitt aller første store utsmykningsoppdrag, på bestilling fra Asker kommunes kunstordning i Røykenhallen.
Rett på veggen har hun tegnet frem historier med utgangspunkt i bilder hun selv har tatt av elever i aktivitet. Etter mange år som kunstfotograf med internasjonalt virke – blant annet gjennom utstillinger på tre kontinent og prisbelønte fotobøker – fullførte Sara på forsommeren i år masterstudiet i medium- og materialbasert kunst ved Kunsthøgskolen i Oslo.
– I utgangspunktet er jeg en skikkelig «mørkeromsnerd», så begynte jeg å tegne og skrape i fotografiene mine og tenkte: «Er ikke dette grafikk jeg driver med her?». Da bestemte jeg meg for å videreutdanne meg i voksen alder. Det har vært helt fantastisk, fastslår 40-åringen.
– Fotografi er basen min – alfabetet mitt – der all kunsten min kommer ut fra, sier kunstneren som i dag har et multimedialt, eller interdisiplinært som det heter på fagspråket, uttrykk som rommer alt i spennet fra tekstil til performance.
Et kamera fra pappa
Sara vil ikke la seg begrense. Det har likevel ikke alltid vært like enkelt.
– På videregående var jeg fast bestemt på at jeg skulle bli barnevernspedagog. En kjip lærer gjorde at jeg og flere andre elever måtte slutte i ett fag. Vi fikk ikke vitnemål, og faget var omfattende å ta opp. Jeg ville studere og bidra. Det var en mørk periode i livet, erkjenner hun.
Et kamera hun fikk av faren, var det som skulle vise henne vei i en retningsløs tilværelse.
– Jeg fant igjen et gammelt, rødt kamera jeg hadde fått av pappa som barn. Jeg begynte å leke med fotografering og tok det med meg overalt. Kameraet tar deg inn sidegater og til steder du ikke ellers hadde oppsøkt om du ikke hadde hatt det med. Med kamera i hånden, begynner du å virkelig se verden rundt deg, jakte lys og skjønnhet og leke mer – akkurat det forelsket jeg meg totalt i.
Jahn Teigen beholdt lekenheten livet ut.
– Turte ikke
– Jeg begynte å leke meg med å ta bilder av meg selv og bruk av Photoshop. Da visste jeg ikke at det fantes kunstfoto – jeg tenkte at foto var noe som ble brukt i enten journalistikk eller i reklame, men så fikk jeg høre om Fatamorgana.
«Lær å ta bilder med magen» lokket fotoskolen i København med.
– Hva betyr det? Dette måtte jeg finne ut. Jeg jobbet i oppvasken på pappas stamsted, Beach Club, på Aker brygge. Siden jeg fylte 18 år, ble jeg oppgradert til servitør, men da jeg fant skolen sa jeg opp på dagen for å søke meg dit.
– Samtidig visste jeg ikke om jeg var god nok, så jeg turte ikke søke meg til Fatamorgana i første omgang. I stedet endte jeg opp på folkehøgskole midt i København, Borups Højskole, før jeg til slutt kom inn på Fatamorgana, Danmarks Fotografiske Billedkunstskole.
– Jeg ble i København i syv år. Det var bra for meg å være i utlandet. Der hadde jeg et navn danskene ikke klarte å stave engang. Det var godt å få en opplevelse av at jeg kunne noe selv, sier Sara, som i løpet av perioden også studerte ett år ved det som anses å være en av verdens beste fotoskoler, International Center of Photography, i New York.
Skummelt som barn
Hjemme i Norge har Sara Skorgan Teigen aldri kommet unna at hun er «dattera til» med to kjente og folkekjære artister som foreldre, Jahn Teigen og Anita Skorgan.
Da Sara kom til verden i 1984, var interessen for den lille kjendisbabyen enorm.
– Mange ville titte ned i vogna mi og se på meg. Mamma har fortalt meg at de første to ordene jeg sa i sammenheng var: «Gå vekk!».
– Når du er liten, er det voksne mennesker du stoler på. Å oppleve at alle ansikter forandrer seg på bakgrunn av hvem foreldrene dine er når du kommer inn i et rom, er veldig ubehagelig og kjempeskummelt for et barn. Voksne var så rare, jeg følte ikke at jeg kunne stole på dem – at de skulle «ha» noe fra foreldrene mine. Slikt setter seg.
– I ganske mange år sa jeg til vennene mine at de ikke fikk si etternavnet mitt når vi møtte nye mennesker. Jeg kan fortsatt lukte på lang avstand de som vet hvem foreldrene mine er. De får skumle, liksom sultne, ansikter. Jeg tror det har fått meg til å lure på hvorfor vi mennesker oppfører oss som vi gjør, som er mye av det jeg jobber med å undersøke gjennom kunsten.
La sangen til side
– Jeg ble født med platekontrakt – det var fødselsgaven min. Det var liksom opplagt for alle at jeg skulle synge som stor, akkurat som foreldrene mine, mener 40-åringen.
– For så vidt elsket jeg også å synge mer enn noe og var med i NRKs jentekor blant annet. Hele tiden var det noen sultne, voksne ansikter som spurte meg: «Kan du ikke synge litt?». Det fikk meg til å bestemme meg for at jeg i hvert fall ikke skulle bli artist, eller kjent.
Sara la sangen til side. Noe endret seg likevel da pappa Jahn Teigen gikk bort i 2020, 70 år gammel.
– Rett etter at pappa døde, kom «Adieu» til meg veldig sterkt. Jeg måtte synge sangen ut høyt ved sykesengen og skjønte at jeg måtte fremføre den i begravelsen også, uansett om det ble TV-overført eller ei – den skulle han ha, sier datteren om låten foreldrene, to år før hun kom til verden, fremførte som Norges bidrag i Eurovision Song Contest i 1982.
– Tanken om at jeg ikke måtte synge, forsvant. Med den tryggheten jeg har fått gjennom egen karriere, føltes det plutselig ikke så «farlig» å skulle synge lenger. Sannheten er jo at jeg elsker å synge.
Far og datter hadde et helt spesielt bånd hele livet.
Duett etter pappas død
I høst – fire og et halvt år etter farens død – var det hennes tur til å utgi duett med pappa, «Postkort fra Himmelen». Å faktisk spille inn noe sammen før han gikk bort, rakk de imidlertid ikke. Jahn Teigens stemme er i duetten med datteren nemlig manet frem gjennom kunstig intelligens – eller KI eller AI, om du vil.
Låtskriver er Lars Kilevold, som blant annet står bak «Livet er for kjipt» og «Respekt for Grandiosa». En finger med spillet har også Geir Osnes, som passende nok har etablert selskapet Ai Ai Ai AS. Osnes er styreleder i Teigen Total AS, der Sara er daglig leder og kunstnerisk ansvarlig i selskapet som ivaretar Jahn Teigens rettigheter og kunstneriske interesser.
– De hadde lyst til å leke med pappas stemme. Jeg tror Lars jobbet med dette i ett år. Han prøvde og prøvde i lang tid, før han kom til meg og sa: «Jeg vet at du ikke er så glad i å synge, men denne teksten er til deg, så jeg må spørre deg om du vil, Sara?»
– Jeg kjente i hjertet mitt: «Selvfølgelig skal jeg gjøre det!». Jeg brast i tårer da jeg hørte sangen for første gang. Det var som å høre pappas stemme. Jeg kjenner den stemmen så godt, og det var bare et par små steder jeg merket endring. Det var helt vilt. Jeg gråt og gråt, så nydelig synes jeg det var. Jeg er helt sikker på at pappa ville ha elsket dette og syntes det vært gøy – et slikt originalt og nytenkende prosjekt er i hans ånd, er datteren overbevist om.
– Ny «begravelseshit»
– Det føltes som en nydelig hilsen. Mange er redde for KI-bruk, og man skal absolutt være kritisk, men akkurat dette er synes jeg er et godt eksempel på et positivt bidrag fordi det berører og gleder. Jeg har fått masse tilbakemeldinger, og alle har vært gode.
– En sendte meg melding og fortalte at hun hadde sagt til samboeren: «Denne skal du spille i begravelsen min!». Moren til bestevenninnen min er prest. Hun har fortalt meg at «Optimist» er veldig vanlig i begravelser. Nå sa hun: «Jeg skal love deg at dette kommer til å bli en ny «begravelseshit»!», forteller Sara lattermildt.
– Det hender forresten jeg synger i begravelser når noen spør meg. Blir jeg spurt, tenker jeg: «Ja, hvorfor ikke?». Dessuten gir det meg en mulighet til å nære sorgen litt og være litt nærmere pappa, legger hun til.
Det er viktig å gi rom for flere følelser i en sorgprosess, har hun selv fått erfare gjennom farens bortgang.
– Jeg trodde sorg var noe som brakte deg rett ned i et sort hull i kjelleren. Sorgen er mye mer vidtfavnende og har mange flere nyanser enn det man klarer å forestille seg inntil man mister en forelder, slik jeg opplevde, for eksempel. Sorg er ikke bare trist – det finnes en skjønnhet i det hele. Man reflekterer mer rundt hva livet er. Jeg følte faren min veldig nær.
Overveldet at kjærlighet
Dagen etter at Sara hadde sunget «Adieu» foran fullsatt kirke under farens bisettelse i Tønsberg domkirke, stengte landet ned for første gang under koronapandemien, den 12. mars 2020.
Hjemme i egen stue i Homansbyen, satt Sara alene. Sorgen over Jahn Teigens bortgang fikk hun på sin side merke at mange delte med henne.
– Gjennom hele livet har jeg nok følt på at fansen har kommet mellom pappa og meg. Hvor enn vi gikk, ble det stadig en liten kø av tilhengere som flokket seg rundt ham. Jeg ble stående på siden. Pappa elsket fansen som sin egen familie – det var nok en av grunnene til at folk var så glade i ham også.
– Etter hans død, ble jeg med ett overveldet av kjærlighet fra alle disse menneskene. Jeg har fått kjenne på denne familiefølelsen selv. De gikk alle rundt med bitte små biter av den sorgen jeg selv bar. Det har gjort inntrykk på meg at så mange har tatt til seg pappas musikk og brukt den som lydspor til sine liv, forteller artistdatteren, som fortsatt jevnlig mottar meldinger fra farens fans.
Sara i «sorgteltet» i stua som sitt kunstneriske alter ego «The Fool».
Inviterte andre inn
Som kunstner, lot Sara sorgen komme fysisk til uttrykk – midt i egen stue.
– Jeg satte opp et telt i stua – et sorgtelt. Innerteltet var en manifestasjon på sorgrommet inni meg. Sorgen jeg kjente på innsiden var ny for meg. Jeg trengte å kunne gå inn og ut av dette store, nye og mystiske rommet.
– Pappa og jeg elsket klovner, narrer og arketypenes verden. Jeg printet ut bilder av disse som jeg overførte til sceneklærne hans, som de siste ti årene var hvite, og sydde dem fast til teltduken. Jeg inviterte hans utvidede familie, fansen, som berørte meg mye i denne perioden, til å sende meg en enslig ullsokk og sydde alle disse sammen til et varmende teppe som jeg brukte i teltet.
– Jeg bar med meg teltet overalt i mange måneder og inviterte også andre inn i dette sorgrommet. Jeg fikk behov for å snakke med andre kvinner som hadde opplevd å miste en far. Sorgen er ordløs. Derfor er kunsten så fin. Vi kommuniserte uten ord. Det ble spesielt og veldig personlig.
Sara inviterte tre ulike kvinner med på sin sorgreise med det spesielle teltet som utgangspunkt. Én møtte hun gjennom improvisert sang på et skjær. Med en annen skrev hun vanskelige ord i hvitt på hvit tekstil som de vasket i elven. Den siste kvinnen hadde hun aldri tidligere møtt, men har nå blitt en nær venn etter at de sammen lot sorgen komme til uttrykk gjennom bevegelse og dans på en strand.
Alter ego vokste frem
Fra opplevelsen med sorgen, vokste også et kunstnerisk alter ego frem, «The Fool».
– Å tre inn i en stum rollekarakter jeg kan gå inn og ut av hjelper meg å jobbe med de mest komplekse følelsene, som for eksempel sorg.
Fortsatt, nærmere fem år etter farens bortgang, hender det at Sara plukker frem sorgteltet. Sorgteltet er også utstillingsobjekt, «Sharing Tent», og del av hennes kunstneriske univers.
Mye av kunsten hennes kommer også til uttrykk mellom to permer. Hun jobber nå med siste bok i en triologi utgitt på Journal forlag. For den første boka fra 2014, «Fractal State of Being», mottok Sara, som første nordmann, «First Photobook Prize» under prestisjetunge The Paris Photo Aperture Foundation Photo Book Awards.
T-skorter med motiver av det kjente splitthoppet og "Optimist" laget far og datter sammen.
Signerte for fansen
Da det i forbindelse med det som ville vært Jahn Teigens 75-årsjubileum, ble invitert til storstilt hyllest i Oslo Spektrum to kvelder på rad i høst, var jubileumsplakatene som kom for salg, Saras verk. Det samme var T-skjortemotiv med Jahn Teigen i velkjent stil med sin ikoniske skjelettdrakt i et splitthopp samt «Optimist»-budskap. Flere Jahn Teigen-effekter med Saras strek er også i vente.
– Det var utrolig hyggelig å sitte der og signere å få snakket med fansen til pappa, konstaterer Sara og legger til:
– Pappa og jeg lagde denne «merchen» sammen, men fikk den ikke ut på markedet den gang, så det føles bra å få realisert noen av våre mange samarbeid.
Det er 40-åringen som nå forvalter farens varemerke gjennom Teigen Total AS.
– Det har føltes fint å ta over hans firma. Det er veldig riktig å jobbe videre med pappas prosjekter. Jeg føler meg hundre prosent sikker på at jeg vet at jeg tar avgjørelser slik han ville ha gjort. Dessuten lagde jeg før han døde en far-/datter-avtale om at jeg lovte å forvalte og ta valg i hans ånd og interesser, fremfor mine – det satte han pris på. Pappa og jeg snakket sammen hver dag. Jeg tror nok kanskje jeg var den som skjønte ham best – og han skjønte meg. Vi var hverandres nærmeste sparringspartnere i kunsten og livet.
– Nærmest skråsikker
– Jeg føler at jeg kjente pappa så godt at jeg som oftest kjenner meg veldig trygg, nærmest skråsikker, på svar og beslutninger i denne forbindelse. Noen ganger kan jeg nesten bli litt overrasket over meg selv fordi jeg blir så opptatt av å være tydelig når jeg snakker på pappas vegne, nettopp fordi jeg føler meg sikker på hva han ville ha sagt selv.
– Jeg har hørt meg selv si: «Nei, nei, nei – vi må ha det mye større!». Da kan jeg tenke: «Herregud hvem er jeg nå!», men jeg vet at det er slik pappa ville ønsket det.
Stort nok – det tror datteren så absolutt at Jahn Teigen hadde syntes om det å få sin egen kulturarena oppkalt etter seg midt i hjembyen Tønsberg.
Teigen-dominans
Sara sto selv for åpningen da Jahn Teigen Arena ble avduket lørdag 9. november, sammen med hotell- og kulturhuseier Arthur Buchardt. Musikalsk bistand fikk hun blant annet fra mor Anita Skorgan.
Jahn Teigen levde et tilbaketrukket liv på Klockaregården utenfor Ystad i Sør-Sverige siden 2006.
Ville hjem
Jahn Teigen ble boende i Ystad i Sverige til sin død.
– Pappa hadde så innmari lyst til å flytte hjem. Han undersøkte hus, men det var skralt i kroppen, selv om man ikke alltid merket så mye til det ellers. Det er veldig koselig at tingene hans får lov til å være på hotellet – det føles som om de kommer hjem, sier datteren.
Sara auksjonerte bort over 250 av farens eiendeler etter hans død. Lokale krefter samlet seg for å få kjøpt flere av gjenstandene tilbake til byen. Utstillingen Sara skal være med på å kuratere, skal romme flere av dem.
– Folk i Tønsberg har vist et fantastisk engasjement. Auksjonen var allerede i gang da det først ble vist interesse for en slik utstilling, så vi forsøkte å peke ut de viktigste objektene den gang. Flygelet til pappa er et slikt objekt. At det skal befinne seg i en del av hotellet som aktivt brukes, der det spises middag, folk lever og ler og ikke er på et museum i den forstand, er veldig i pappas ånd. Flygelet er noe av det fineste og næreste i samlingen, der ble alle sangene laget – også de med mamma.
– Jeg er glad for at denne kjempefine samlingen, som jeg oppfatter som veldig komplett, får sin faste plass, slik at jeg og alle andre kan besøke den, sier Sara, som har lånt ut noen av eiendelene hun selv har beholdt og ikke klarte å selge, som Spellemann-pris, byste og skjellettdrakt.
Flygelet til Jahn Teigen har fått en sentral plass i utstillingen.
– Føler pappa er nær
– Selvsagt savner jeg å snakke med ham og klemme ham, men jeg føler pappa er nær meg likevel. Det er selvsagt synd at Josef ikke får oppleve morfaren sin mer, sier Sara om sønnen på ni år.
– Jeg er så heldig som faktisk kan høre stemmen hans når jeg vil. Han har etterlatt en fantastisk kunstarv som både jeg og alle andre kan vende tilbake til. Jeg lytter ofte til noen av sangene hans når jeg savner ham spesielt.
Datteren røper at hun har et par favoritter selv.
– «Engel», en sang han skrev da han mistet sin egen pappa, ble veldig spesiell for meg i begynnelsen etter at pappa døde. Da hørte jeg på den om og om igjen. Det var sterkt å høre hvordan han opplevde situasjonen jeg plutselig selv sto i.
«All We Have Is The Past» av Popol Vuh er blant de øvrige låtene Sara setter høyt.
– Ligner utrolig mye på pappa
– Sønnen min har fått seg en favoritt han også: «Postkort fra Himmelen». For ham var det utrolig stort å overvære hyllestkonserten i Oslo Spektrum nylig. For meg var det aller hyggeligste å kunne ta med barnet mitt dit og gi ham et innrykk av pappas liv. Han syntes Prima Vera var fantastisk og var litt sjokkert over at morfar var «så kul». «Mamma, mamma, hør han banner til og med», forteller 40-åringen hjertelig om den ni år gamle sønnens nyervervede Prima Vera-favoritt, «(Den Jævla) Naboen».
– Han slipper dette rare, litt underlige rundt kjendisstatus jeg opplevde som barn. For ham er dette bare gledelig. Han er stolt av å elske å synge og tøyse og showe – nærmest noe han setter seg som et mål: «Jeg har dette musikalske i meg, mamma – hva skal jeg bruke det til». Det synes jeg er helt nydelig å se.
– Barnet mitt ligner også utrolig mye på pappa i måten han oppfører seg på – tuller og tøyser, kler seg ut, gjøgler og «er» mye. Det er herlig.
– Jeg var et veldig utadvendt barn selv. Reiste vi med fly, kunne jeg gjerne sprette ut i midtgangen for å invitere barn til å komme og leke en av mine spennende leker. Jeg kjenner ofte at jeg er datter av min far selv, humrer hun.
Kunsten til Sara Skorgan Teigen tar stadig nye veier. Her fra atelieret ved Bogstadveien.
Hjemme igjen
De siste tolv årene har Sara bodd i Homansbyen. Atelieret ligger ikke langt unna, sentralt plassert ved Bogstadveien.
– Jeg reiser så mye i jobben til tider at jeg ikke føler at jeg bor noe sted som helst, men det er fint å ha et sted å lande.
Oppveksten hadde hun i hovedsak i Holmenkollåsen og på Bestum. Foreldrene skilte lag da Sara var to år gammel.
– Vi var nok fullstendig annerledes fra alle de andre som bodde i Holmenkollåsen den gangen, men pappa hadde funnet en dødsbovilla ingen andre ville ha kjempebillig. Mamma flyttet inn i nabohuset som var en tomannsbolig, og etter hvert flyttet pappa inn i den andre halvparten av boligen, slik at jeg kunne løpe frem og tilbake mellom to speilvendte hus hos pappa og mamma.
Som ung voksen tok det henne altså flere år å «vende tilbake» til Norge for fullt.
– Jeg følte at jeg trengte og hadde godt av å flytte til utlandet. Nå når jeg har blitt voksen selv, føles det annerledes. Som kunstner, ser jeg jo i dag at faren min var og moren min er kunstnere de også. De har formidlet så utrolig mye vakkert til folk, som har betydd og betyr mye for mange.
– Jeg hadde ikke funnet meg selv gjennom kunsten hvis det ikke var for at jeg la vekk sangen. Nå har jeg en helt annen holdning til det. Musikk er jo bare et annet medium man kan bruke for å formidle noe, og sangen kommer mer og mer inn i min egen kunstpraksis.
www.teigentotal.no / www.saraskorganteigen.com / Instagram: @saraskorganteigen