Dansende drømmer

Hun trodde hun var ferdig med teater. I stedet er Ingrid Kayser klar for rollen som Baby i Dirty Dancing på en av Oslos mest ikoniske scener. Her deler hun ærlig om tvil, drømmer og kraften i en historie som fortsatt angår oss alle.

Tekst Thea Hermansen foto Thea Hermansen, Taran og Jon Henrik Aas

Det er en varm sommerdag i Oslo. Luften dufter svakt av syrin, og en myk bris leker med håret til Ingrid Tykhelle Kayser (27) der hun kommer smilende inn døren til produksjonsselskapet Tarans kontorer ved Slottsparken. Hun er kvinnen som snart skal gi nytt liv til Baby – hovedrollen i sceneversjonen av Dirty Dancing – som har premiere på Chateau Neuf 3. september.
Ingrid Tykhelle Kayser har et energisk blikk. Hun snakker fort, tenker raskt og ler mye. Rollen som Baby i det popkulturelle fenomenet Dirty Dancing er noe hun tar på største alvor – men også med stor glede.
– Jeg føler meg så heldig. Det er en ikonisk rolle. Det er så mange som har et forhold til filmen og rollefigurene, og jeg elsker at Baby får være både sterk, klønete og modig på en gang. Hun er ikke polert, men hun tør å stå opp for seg selv. Det kjenner jeg meg igjen i, sier hun.

For aller første gang til den norske musikalscenen! Dirty Dancing kommer til Oslo og Chateau Neuf høsten 2025.

Gjorde inntrykk
Ingrid så Dirty Dancing første gang i en campingvogn med gardinene trukket for. En venninne hadde med DVD, og selv om de ikke skjønte alt, skjønte de nok. At dansen var elektrisk. At noe ulmet. At Baby og Johnny var nær, på en måte som gjorde inntrykk.
– Vi forsto kanskje ikke tematikken den gang, men vi kjente på stemningen. Og jeg husker følelsen, hvordan vi nesten holdt pusten, sier hun. Selv om hun er utdannet i musikkteater og har vært med i flere store produksjoner, beskriver Ingrid det fortsatt som litt surrealistisk å få gjøre dette.
– Jeg klyper meg litt i armen, faktisk. Det er jo en drømmerolle, der jeg får lov til å bruke så mange sider av meg selv – både dans, spill og sang. Det er veldig krevende, men også helt utrolig gøy.

I blikkene og bevegelsene finner Ingrid og Martin rytmen – som Baby og Johnny.

Fotball og sånt ...
Ingrid har vært i bevegelse så lenge hun kan huske. Hun beskriver seg selv som en kulturskoleunge, som tidlig skjønte at sport ikke var hennes greie.
– Jeg prøvde! Men fotball og sånt ... det bare funka ikke. Så jeg gikk i kulturskolen. Spilte piano og cello, var med i orkester, danset nesten hver dag. Derfra gikk jeg videre til teater og musikal. Men jeg tenkte aldri at det kunne bli et yrke. Så etter videregående tenkte jeg: Ok, ett år med musikal, så skal jeg bli ferdig med det og studere noe «ordentlig». Jeg startet på Ringerike Folkehøgskole – og der snudde alt.
Mens hun gikk der, kom hun over en audition for en ny ungdomsserie på NRK. De søkte etter noen med vestlandsdialekt.
– Alle på skolen tagget meg i annonsen. Og så fikk jeg audition – og fikk rollen! Serien het Lovleg, og det ble liksom starten på alt. Etter det søkte jeg på musikkteater og har egentlig bare fortsatt.

Når dansen blir en oppvåkning
Historien om Dirty Dancing er mer enn en romantisk sommerflørt. Det er en fortelling om å finne sin egen stemme – og kropp – i en verden som forsøker å holde deg innenfor linjene. Under det klassiske melodramaet ligger et større bilde: en kommentar til klasseskiller, seksualitet, kvinnelig frigjøring og dobbeltmoral i det borgerlige etterkrigssamfunnet.
– Baby starter som naiv, men nysgjerrig. Hun ser opp til faren, tror på det gode og vil gjøre en forskjell. Men i løpet av historien blir hun konfrontert med urettferdighet – både hjemme og ute. Det skjer en oppvåkning, sier Ingrid.
Hun peker på hvordan rollefiguren gradvis forstår at det ikke holder å ville redde verden langt unna – noen ganger må man se urettferdigheten rett foran seg.
– Det er jo en modig historie. Jeg tenker at det var spesielt modig hvordan filmen våget å behandle teamet abort, som er sentral i handlingen. Uten denne delen ville historien mistet drivkraften. Aborten er avgjørende for at Baby må steppe inn, og dermed blir forelsket i Johnny. At filmen tok opp et så sterkt og kontroversielt tema på 80-tallet, med handlingen satt på 60-tallet, var utrolig modig og er fortsatt like aktuelt i dag, mener Ingrid.

Nobody puts baby in a corner. Ingrid Tykhelle Kayser har drevet med musikk, teater og dans hele livet.

Å eie sin versjon av Baby
Ingrid forteller at fjoråret var preget av tvil. Mange auditions, mye reising og mye jobbing. Da hun i tillegg brakk albuen under en sommerproduksjon, var det som om kroppen – verktøyet hennes – sa stopp.
– Jeg tenkte at kanskje det er nå jeg skal slutte. Kanskje det er et tegn, forteller hun med et sukk.
Men i stedet for å gi opp, ble bruddet en påminnelse om hvorfor hun vil stå på scenen.
– Det gikk opp for meg at jeg virkelig elsker dette! At jeg vil stå i scenelyset og formidle. At jeg ikke er ferdig. Så rent personlig kom denne rollen på et perfekt tidspunkt!
Å gå inn i rollen som Baby er ikke bare en ære. Det er også forbundet med forventningspress. Ingrid legger ikke skjul på at hun har kjent på det.
– Jeg er jo ikke Jennifer Grey. Selv om jeg har hentet masse inspirasjon fra henne, må jeg finne min egen versjon. Det håper jeg publikum er åpne for.
Mange har et sterkt forhold til filmen og kan hver replikk, hvert dansetrinn. Det er jeg veldig klar over, og det kan være litt skummelt. Det blir jo på norsk, med min stemme og min kropp. Men det handler ikke om å kopiere – det handler om å få historien til å leve igjen. I dag. På scenen. Med det som er sant for oss.
Hva ser du mest frem til nå som dere snart begynner med prøver?
– Jeg gleder meg sånn til å komme i gang og dykke inn i samspillet med de andre på scenen. Det er noe av det fineste med denne jobben – å få oppdage rollefiguren sammen med de andre. Jeg tror det kommer til å skje mye i det rommet. Baby er i en slags transformasjon hele veien, og mye av det fortelles i kroppsspråket, i blikkene, i alt det som skjer mellom mennesker. Det er en historie som puster, og jeg håper vi klarer å fange det sammen, sier Ingrid.
Nå som Dirty Dancing nærmer seg, er det to ting hun ønsker at publikum skal sitte igjen med.
– Jeg håper publikum går ut av salen fylt av danseglede og inspirasjon til å bevege seg mer – gjerne sammen med andre. Da jeg var yngre danset vi alltid pardans. Det var ikke så seriøst eller så veldig «bra», men vi lo masse og hygget oss på ungdomshuset i Nordfjord. For meg handler dans ikke bare om bevegelse, men om en måte å komme hverandre nærmere på. Vi burde par-danse mer, fordi det skaper naturlig nærhet uten at det nødvendigvis handler om noe seksuelt. Det handler om å være sammen, ha det gøy, uten krav om å være flinke eller perfekte.
– I tillegg håper jeg forestillingen gir publikum noe å tenke på om verden rundt oss, uten at det blir moraliserende eller forkynnende. Det aller fineste for meg er at folk går ut av salen med en følelse av glede og håp – en tro på at verden kan være fin.

«Jeg liker å gå rundt og bare se på folk. Det er så mye liv å hente i byen», sier Ingrid.

People watching
Når Ingrid ikke står på scenen, trekker hun gjerne mot Bogstadveien. Ikke for å løpe mellom prøverom, men for å se på folk.
– Jeg elsker people watching! Det er mye morsommere å gå på tur i byen enn i skogen, synes jeg. Det skjer så mye! Så en perfekt fridag er en god kaffe, en bok, sol og å sitte et sted og se på folk. Og kanskje litt vindusshopping. Jeg har hørt at Valkyrien er en veldig spennende shoppingperle – jeg har planlagt en tur dit ved neste anledning.
Ingrid beskriver stilen sin som fargerik og personlig.
– Jeg elsker farger, mønstre og teksturer, jeg liker å mikse. Det beste er når jeg arver klær. Det er som å ha med seg små historier fra folk. Det er fint å bli minnet på de jeg er glad i. På en dårlig dag funker det alltid med en fargerik bukse og en jakke med litt attitude. Klær kan virkelig løfte en dag, sier hun og smiler.
For Ingrid er det viktigste å kunne stå i et allsidig yrke og få gjøre litt av alt. Hun trives med å undervise, koordinere og bidra i ulike ledd – men akkurat nå er det scenen som kaller høyest.

Å leve av lidenskapen
– Drømmen min? Det er egentlig bare å få det til å gå rundt. Det er et privilegium å få lov til å gjøre dette! Det er her jeg vil være. På scenen. Med musikk, følelser og det rare, fine fellesskapet som oppstår når vi forteller en historie sammen, Jeg drømmer ikke om superstjernestatus. Jeg drømmer om trygghet. Om å få fortsette å gjøre det jeg elsker. Å være i bevegelse, formidle historier, jobbe med folk som brenner for det samme. Hvis jeg klarer å leve av det – med en viss balanse – så er jeg fornøyd, sier hun med et smil.
Fra 3. september gjør hun nettopp det – i en av verdens mest elskede kjærlighetshistorier. Klar for å danse. Klar for å bli løftet. Klar for å løfte historien frem for et norsk publikum. ○

Dirty Dancing

The Classic Story On Stage av Eleanor Bergstein
Presentert av Taran, Over Norge og Starworks, i samarbeid med Karl Sydow, Lions Gate Fillm og Magic Hour Productions.
Originalt produsert av Jacobsen Entertainment, Sydney, Australia.

Regissør: Mattias Carlsson
Foreløpig er følgende skuespillere klare:
Ingrid Tykhelle Kayser (Baby), Martin Lilleberg (Johnny), Line Verndal (Marge Houseman), Terje Skonseng Naudeer (Jake Houseman) og Ella Skorgan (Penny).
Ingrid Kayser (27): Uteksaminert fra musikkteaterhøyskolen, Høyskolen Kristiania, våren 2022.
Ingrid har medvirket i en rekke produksjoner for Opera Nordfjord, og debuterte på Chateau Neuf med «Jersey Boys» våren 2022.
TV-serier: Furia, Lovleg og Blodtur